ANARKOFEMINISMEN - HVA ER DET ? (1986)

Kvinnekamp har lange tradisjoner innen anarkistbevegelsen. Helt siden Pariserkommunens dager har kvinner også spilt en viktig rolle i kampen for anarkismen. Louise Michel og Emma Goldman er de mest berømte kvinnenavn i anarkismens historie. Selve begrepet anarkofeminisme er likevel relativt nytt. Det ble lansert av anarkistiske feminister og feministiske anarkister i England og USA i 1970-årene. I denne perioden ble det utgitt en rekke pamfletter og artikler om temaet, og det var mye forskjelligartet filosofi som ble forsøkt lansert under denne betegnelsen.
Når en skal danne seg et bilde av hva som egentlig ligger i begrepet anarkofeminisme, er det to spørsmål som gir seg selv: Hva er det som gjør anarkofeminisme til noe spesielt i forhold til annen feminisme, og hva er anarkofeminismens forhold til den generelle anarkismen? Grovt forenklet kan vi si at mens de borgerlige feminister opererer med én årsak til kvinneundertrykking (sexisme), og de marxistiske feminister med to (kapitalisme og sexisme), innser anarkofeministene at der er tre hovedårsaker: statisme, kapitalisme og sexisme.
 Popularisert og noe forenklet kan vi si at:

• statisme innebærer stillingsmessige rangsforskjeller, over- og underordning og skjev fordeling av ansvar og myndighet, 
• kapitalisme betyr ulikheter og skjevheter i inntektsfordelingen, at goder og offer er uforholdsmessig fordelt, og 
• sexisme er diskriminering på grunn av kjønn, den spesielle undertrykkelse og utbytting av kvinner fordi en er kvinne. 

Anarkofeministene kjemper for:

• rangsmessig utjevning, sideordning i stedet for stillingsmessig over- og underordning, 
• inntektsutjevningen, økonomisk likestilling i stedet for lagdeling i avlønningssystemene, og 
• et system uten mannlige privilegier og favorisering, uten kvinnediskriminering. 

Anarkofeminister er opptatt av å kjempe mot alle skjeve maktforhold, alle forhold der mennesker undertrykker hverandre, selv om kvinneundertrykkingen er det sentrale. Kvinner er dobbelt undertrykt, fordi de rammes både av den generelle samfunnsmessige undertrykkingen og av den spesifikke formen for undertrykking som bare kvinner rammes av. Derfor må kvinner føre en dobbelt kamp: En kamp for et samfunn uten makt og hierarki og med større frihet for alle, og en kamp mot sexismen - undertrykkingen på grunn av kjønn.
Kvinnen er ikke bare økonomisk undertrykt som ulønnet arbeider i hjemmet eller i lavtlønnede "kvinneyrker". Undertrykkingen gjør seg gjeldende i alle aspekter av kvinnens liv, så vel på det samfunnsmessige som på det private plan. Hun undervurderes fordi hun er kvinne. Bare i den grad hun klarer å hevde seg på menns premisser, kan hun (kanskje) oppnå respekt og anerkjennelse.
Et av grunnleggende aspekter ved store deler av kvinnebevegelsen er at den står i motsetning til mannsverdier og mannssamfunnets maktapparater. I anarkofeminismen er dette helt sentralt.
Å fremme de allment menneskelige verdier som mannssamfunnet har knust hos så mange menn må være en viktig del av kvinnekampen. Omsorg for de svake, solidaritet og nestekjærlighet er ikke noe spesifikt "kvinnelig", selv om kvinner tradisjonelt har vært bærere av disse verdier. Å utvide disse tings verdi til å gjelde i hele samfunnet og få menn til å ta del i dem er nødvendig, i stedet for å slutte seg til menns nedvurdering av dem slik deler av kvinnebevegelsen har gjort.
Å kreve rett til å være som menn er ikke feminisme, men maskulinisme. Målet må være å skape et mer menneskelig, anarkistisk samfunn, der menneskelige verdier settes høyere enn makt og penger. Vår oppgave som kvinner er å skape et korreks til mannssamfunnet, ikke kopiere menns feil. Innenfor rammen av det nåværende hierarkiske samfunnssystemet kan verken storparten av kvinner eller menn bli frie.
Frihet forutsetter respekt for andres rett til å bestemme over sitt eget liv og forme sin egen skjebne - rett til å bestemme i saker som berører ens liv vesentlig og konkret. En virkelig frihet er bare mulig i et samfunn der ingen er over- eller underordnet, og alle er sideordnet, kvinner så vel som menn. Dette gjelder på alle livets områder - fra det generelle samfunnslivet til familien. Både individuelt og kollektivt må det føres en kamp mot all undertrykking og all makt, på det samfunnsmessige og økonomiske så vel som det private plan.
Innen anarkistbevegelsen er anarkofeministers oppgave å sørge for det feministiske og feminiserende innslaget - Innen kvinnebevegelsen er det vår oppgave å få inn det anarkistiske elementet. En kvinnefrigjøring som tar sikte på å gjøre alle kvinner fri, og ikke bare noen få som aspirerer mot toppen i hierarkiet, kan bare oppnås gjennom anarkisme kombinert med feminisme.

Folkebladet/International Journal of Anarchism
fb/IJ@ nr 6-26 (16)/1 (17) 1986/87
http://home.powertech.no/haraldfa/anarkofeminisme.html